Ingen kjenner dagen....

....og det gjorde ikke jeg heller. Men dagen kom, og den kom så alt for fort. For meg kom den som et sjokk. Du valgte å ikke fortelle meg at det ikke var noe håp. Når jeg spurte sa du at utsiktene var gode. Jeg vet nå at det ikke var sant, du sa det for å skåne meg.....

Så jeg trodde jeg hadde god tid. Tid til å besøke deg, tid til å strikke ferdig de lilla sokkene dine, tid til å prate med deg om alt det vi pleide å prate om....

Og plutselig hadde vi ikke den tiden mer.

Du kalte vennskapet vårt for et regnværsvennskap. Når livet gikk på skinner for oss, så hadde vi ikke så mye kontakt. Da var det noen kommentarer og liker på FB og en melding i ny og ne. Men når veien ble humpete og verden ble grå, DA trengte vi hverandre. Da var det timesvis med telefoner, skogsturer og de alvorlige samtalene. Du var der alltid for meg, og jeg håper og tror at du opplevde det på samme måte.

Sånn har det vært i 14 år.......

Du hadde et liv med mange utfordringer. Flere enn noen skulle behøve å ha. Men helt frem til det siste så beholdt du din styrke, din galgenhumor og din omsorg og omtanke for menneskene rundt deg.

Vi som var så heldige å bli tatt vare på av deg, har lært mye.

Det aller viktigste du har lært meg er at å være sterk ikke er å klare alt selv. Styrke er å be om hjelp når man ikke klarer mer, la andre mennesker få slippe til å hjelpe med å bære byrden.

Takk for den du var. Takk for at du lot meg og ungene bli en del av din "familie". Takk for at du kjeftet på meg når jeg syntes for synd på meg selv. Takk for at du tørket tårene mine når det trengtes. Takk for at du gav meg muliigheten til å hjelpe deg når du trengte noen.

Takk  min omsorgsfulle, gale, jålete, ærlige og fandenivoldske venn.

Jeg lover å være der for dine barn og barnebarn når de trenger meg.

Og jeg kommer fortsatt til å snakke med deg når jeg møter på humper i veien, du blir ikke kvitt meg!!!!

Hvil i fred