En sterk historie på "Mitt lille land" i kveld.
En historie som fikk meg til å gråte, og fikk meg til å tenke.
Den fikk meg til å tenke på et seminar jeg var på for 5 år siden, arrangert av Barns Beste. Det var 3 dager fylt av ulike historier, fortalt av unge mennesker som ikke har hatt den letteste oppveksten....de hadde ulike historier og ulike opplevelser. Men de hadde en ting felles, DEN ENE. Den ene som så dem, som tørket tårene, som tok dem inn for natta, som ga dem mat, som ga dem en klem, SOM SÅ DEM.
Den Ene, som utgjorde den store forskjellen, som gav dem motet og styrken til å klare seg, på tross av....
Det fikk meg også til å tenke på jobben min. På det ansvaret jeg har, overfor kolleger, foreldre og barn. Det gir en klump i magen når jeg kjenner på ansvaret. Tenk om man ikke ser....eller enda verre, ser men ikke handler.....
"Det kan være nok med den Ene som ser og forstår. Men det trengs minst en.Er det en som har vært der og sett, kan det være nok til å redde livet." (Finn Skårderud)
Vi kan alle være den Ene. Men det krever at vi ikke bare ser, men at vi også handler på det vi ser. At vi er der og at vi tør å være der. Vi kan være der som fagpersoner og som private, det viktige er at vi våger å bry oss, våger å rekke ut hånda og si "jeg ser deg".
Ta en titt på denne siden her, og gå også inn på denne siden: http://www.unicef.no/denene
Jeg håper jeg kan være der hvis noen trenger meg. Jeg håper jeg kan være der for mine barn, min familie og mine venner når de trenger meg. Jeg håper jeg SER når de trenger meg. Og jeg håper også noen SER meg når jeg trenger det.