Dame midtveis i livet. Med tanker og funderinger som jeg avogtil har behov for å skrive ned. Jeg går mye på tur, og tar endel bilder når jeg er ute. Driver også med håndarbeid, både til eget bruk og for salg, så det kommer nok endel av det også her. Ellers så blir det vel noen små glimt fra livet mitt.....ihvertfall de tingene jeg har lyst til å dele med hele verden



lørdag 4. august 2012

Jeg er sær......og jeg liker det

Jeg tror jeg var sær allerede som liten. Jeg var ikke så flink til å leke, likte godt å leke aleine. Det var så mange ting de andre gjorde som jeg syntes var litt nifst......Ungene som var yngre enn meg i gata syntes jeg var snill (ihvertfall sier Ellen det nå), og de som var like gamle og litt eldre enn meg syntes jeg var pingle og sladrehank....og det var jeg nok.

Jeg var endel aleine, men kan ikke huske at jeg syntes det gjorde noe. Og jeg hadde nok litt sære interesser. Jeg leste oppslagsbøker og hvem,hva, hvor......Noe av det beste jeg visste var å være hos morfar. Morfar var ikke en mann som pratet så masse, han var en stille fyr. Man blir kanskje sånn når man bor sammen med noen som prater masse, hele tida. Men det var gode tider når morfar og jeg satt i hver vår stol, med hver vår bok og en boks med mokkabønner på et bord mellom oss. Gode minner.

Alle vennene mine spilte håndball og gikk på skøyter. Jeg gjorde ikke det. Jeg gjorde nemlig ikke ting som jeg ikke kunne fra før.......for tenk om noen kom til å le av meg. Jeg hadde veldig lyst til å begynne på ballett, men turte aldri......
Og så likte jeg countrymusikk. Det var ikke noe særlig kult når jeg ble litt eldre, så jeg sa det ikke til så mange. Jeg stelte hester i mange år, men var egentlig litt redd for hester. Tok et kurs på rideskolen, og hadde vondt i magen i to dager før hver time....

I ungdomstida tror jeg ikke jeg var så sær. Men jeg var veldig opptatt av at alle skulle like meg. Men jeg var heldig og hadde gode venner, så ungdomstiden er igrunnen også positiv å tenke på. 

Det å være sær er jo ikke så veldig positivt akkurat, sånn egentlig mener jeg......Ihvertfall så er det mange som mener det. Første gang noen sa rett til meg at jeg var sær i 2001. På ei strand i Egersund satt vi en hel gjeng og snakket om det å reise på tur. Jeg var nyskilt, og sa at jeg egentlig godt kunne tenke meg å reise på ferie helt aleine. For da kunne jeg gjøre akkurat det jeg ville.......Herregud, så sær du er, fikk jeg da høre.

Ja jeg er kanskje det. Men hvis man hele livet har vært veldig opptatt av å bli likt, og av at alle rundt en skal være blide, så er det kanskje ikke så sært å av og til ville gjøre noe helt aleine. Da er det jo ingen som blir sure hvis jeg vil gjøre noe jeg har lyst til.
Det er ikke det at det har vært så fælt å være meg altså. Jeg har gjort masse ting som andre har hatt lyst til å gjøre, og som jeg har syntes har vært kjempegøy. Men jeg har også endel ganger vært sint på meg selv for at jeg ikke har stått opp for hva jeg har hatt lyst til, og heller gitt meg for at ikke andre skulle bli sure. 

Det har jeg sluttet med nå....ihvertfall nesten. Selvfølgelig gjør jeg ting for andre, og sammen med andre selv om det ikke alltid er det jeg har mest lyst til. Men nå gjør jeg det fordi det betyr noe for dem, og ikke fordi jeg ikke tør å si at jeg ikke har lyst eller ikke vil. 

Og det er vel egentlig der særheten min ligger nå. Her hjemme tuster jeg rundt med mine greier. Jeg leser, strikker, går tur, trener, lager mat og koser meg. Veldig ofte aleine. Ikke fordi jeg er ensom, jeg har mange venner. Og jeg er et sosialt vesen, ihvertfall hvis jeg får lov å ta meg mine pustehull med asosial adferd:-) Jeg liker faktisk å gå tur aleine. Men jeg liker også å gå på tur med andre. Jeg liker å ha det stille og rolig rundt meg etter jobb......de gangene jeg ikke har behov for å ha masse lyd rundt meg. Jeg liker å ta meg et glass vin aleine.....de gangene jeg ikke heller vil ta det sammen med gode venner. 

Og det er vel egentlig derfor jeg er veldig fornøyd med å være sær. For det gir meg en valgmulighet. Jeg kan være både utadvendt og innadvendt, jeg kan være helt alene eller sammen med mange. Jeg er så heldig at jeg har gode venner som jeg kan være sammen med når jeg ønsker. Og da blir man jo ikke ensom. Jeg føler meg aldri ensom, og jeg vet at jeg er heldig. Jeg kunne vært alene fordi jeg ikke hadde noe valg. Istedet for er jeg i den heldige situasjon at jeg kan velge om jeg vil være alene eller ikke......

Den største valgmuligheten har jeg vel i og med at jeg bor aleine. Det er ingen som blander seg i mine saker, og det liker jeg:-) Jeg kan spise når jeg vil, sove når jeg vil, synge når jeg vil, rydde når jeg vil.......ja gjøre akkurat det jeg VIL!!!!

Så aldri mer skal jeg bo i samme hus med noen andre. Med unntak av ungene mine da, men de er så vant med mine særheter at de ikke bryr seg noe med det. Og dessuten er de jo litt sære selv på sine egne måter, uten at jeg aner hvem de har det etter.....

Så for meg handler det å være sær om noe positivt. Det betyr at jeg kan velge, og jeg er heldig og har valgmuligheter. Det betyr at når jeg gjør noe, så gjør jeg det fordi jeg har lyst, ikke fordi jeg må. Så da vet mine venner alltid at jeg er sammen med dem fordi jeg har lyst til akkurat det....

Så da fortsetter jeg mitt sære liv......og fortsetter å være lykkelig med det. Og ønsker alle andre muligheten til å dyrke sine sære sider. Så lenge man ikke sårer eller skader noen med å være sær, er det for meg et positivt ladet ord.


12 kommentarer:

  1. Du er skjønn, Heidi! Leste en flott bloggartikkel i går om det å leve alene:

    http://faraazandaneesa.wordpress.com/2012/08/02/you-live-alone/

    SvarSlett
  2. Skrevet på en bedre måte enn mitt innlegg, men med akkurat samme mening. Godt å vite at det finnes flere av oss:-)

    SvarSlett
  3. Fantastisk flott skreve- Kjente meg igjen i mye. Kos deg og lev live på din måte. Det forkjene vi alle

    SvarSlett
  4. Jeg er glad i deg uansett hvor sær du er;)

    SvarSlett
  5. Og sikkert litt nettopp fordi jeg er sær:-)

    SvarSlett
  6. Har aldri opplevd deg som sær på noen negativ måte, men som ei dame med personlighet, en personlighet jeg liker. Så fortsett med å være sær, om du vil kalle det det, du er ei flott dame,og du har på alle måter vist meg at du er selvstendig og står støtt! Bra skrevet. Hilsen Marit

    SvarSlett
  7. Takk Marit, det var godt å høre. Sikkert mange som ikke er enig med deg, men jeg står ihvertfall for det jeg mener og tror på, og kan se meg selv i speilet hver eneste dag:-)

    SvarSlett
  8. Jeg kjenner meg totalt igjen i dette Heidi! Jeg tror vi kan si at den "særheten" vi lider av kan kalles en hedersbevisning.
    Så lenge du får være deg selv og trives med det vil du ha mye mer å gi til dem du velger å omgås, sånn er det bare :-)
    Liker deg som du er, Heidi!

    SvarSlett
  9. Takk det samme tilbake Anne Grete. Synes igrunnen vi har det veldig greit de gangene vi treffes og er sære isammen:-)

    SvarSlett
  10. Gøy Egil:-) Gleder meg til å lese hva du får ut av inspirasjonen:-)

    SvarSlett